Du var der når vi kom til verden.
Vi var der når du forlot verden.
Mellom der er det millionvis av hjerteslag,
Og uendelige mengder kjærlighet.
Sammen med mamma har du vært vår trygge havn.
Dit vi kunne komme med sorger og gleder.
Det trygge og konstante i livene våre.
Nå skal vi fortsette uten deg.
Det virker ufattelig. Og uoverkommelig.
Men vi klarer det, vet du.
Dere har lært oss å være selvstendige, lært oss å tørre ta egne valg. Det var ikke alltid dere var enige i valga, men når de var tatt, fikk vi full støtte, uansett.
Vi har vokst opp i et hjem fylt av omsorg.
Vi har sett kjærligheten mellom deg og mamma. Dere har lagt lista på et nivå som er nesten umulig å nå.
Den lista treffer vi også på når vi har quiz. Når ingen andre kunne svare, da først fikk du lov til å si noe. Akkurat som med Besten på julequizzene.
Kjærligheten og takknemligheten vil alltid være med oss.
Historiene du fortalte, og våre egne historier om deg, vil vi ta frem hver gang flokken din samles.
Takk, pappa. Takk for at akkurat du var vår pappa.
Moffen lærte meg å knytte skolissene mine.
Moffen lærte meg å kjenne etter i fingertuppene for å sjekke om jeg hadde spist nok. Vi hadde også en egen dessertfinger.
Moffen brukte å snurre oss rundt i godstolen på lørdager, for det syntes vi var så kjekt.
All denne kjærligheten han ga meg, og oss, tar jeg med meg videre til neste ledd av familien.
Det heter ikke er nå lenger, det heter var. Du har gått ut av tida, og plutselig er du i fortid. Verbtiden for deg har forandret seg her ute, men hos meg er du alltid i presens. Det blir ikke flere lange sms-tråder med moffeloff og nuppenupp, men jeg har flettet trådene inn i meg og tar dem med meg gjennom resten av livet.
Sidsel !
Jag tänker på dig och de dina i denna svåra stund. Jag kommer att sakna Knut och hans
outsinliga källa till kunskap och hans lite kluriga smil.